Ikke syk nok? Panelsamtale i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen

05.april inviterte Spiseforstyrrelse foreningen til åpen panelsamtale ved Litteraturhuset i Oslo. I innbydelsen sto det: Behandling av spiseforstyrrelser har den siste tiden fått mye oppmerksomhet i media, ventetiden er for lang og mange får ikke den hjelpen de trenger. Det er på tide å løfte diskusjonen et hakk og se på hva vi kan gjøre for å forhindre at noen må være døden nær før de får hjelp.

Her følger et lite kort referat fra panelsamtalen!

Klikk på bildet for å komme til debattinnlegget!

I innledningen til panelsamtalen ble det løftet fram at tilstedeværende psykologistudenter hadde ønsket sin praksisplass ved SPISFO fordi de ønsket mer innsikt og erfaring i hva spiseforstyrrelser handler om. I sitt profesjons studie av totalt 6 års varighet, inngår kun 1-2 skoletimer ikke-obligatorisk undervisning om spiseforstyrrelser. Studentene har etterlyst mer undervisning i temaet, men har opplevd unnvikende svar fra ledelsen. Denne bakgrunnen bekreftes i stor grad av de som søker hjelp ved lokale DPS; til SPISFO melder de om opplevelse av manglende kunnskap om spiseforstyrrelser.

 

Representantene i det inviterte panelet, var  Kari Rød (Overlege, spesialist i psykiatri Spiseforstyrrelsespoliklinikken Gaustad),  Øyvind Rø (psykiater og Professor Universitetet i Oslo / Forskningsleder, Regional seksjon spiseforstyrrelser (RASP), Oslo universitetssykehus), Kari Graver (Spesialist i klinisk psykologi – voksne, Villa Sult), Helle Janecke Elvebredd (Teamkoordinator/Ass enhetsleder Almenpsykiatrisk poliklinikk, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen) og  Maria Øverås (psykolog, Almenpsykiatrisk poliklinikk, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen)

Helle Elvebredd kunne bekrefte at kompetansen på spiseforstyrrelser kan oppleves mangelfull i de ulike DPS; her skal vi ha kompetanse til å møte ganske mange ulike behov, men at man generelt ikke har mer kompetanse om spiseforstyrrelser er beklagelig. Bare ved Vindern var det gjennom forrige år rundt 15% henvendelser relatert til akkurat dette behandlingsbehov.

Øyvind Rø skyter inn at det ikke bare er ved psykologistudiene det er mangelfull innføring i sykdsombilde og behandlingsbehov ved spiseforstyrrelser; også medisin studiet har kun 45 minutter om dette tema gjennom sine 7 år i utdannelse!

Han fortsetter med å forklare RASP sin posisjon, som et spesialisert tilbud når DPS/BUP ikke har ført fram. Men det føles tungt, ettersom arbeidet innebærer mye byråkrati, utredninger, brev og dokumenter som skal ordnes før behandling kan igangsettes.

Det er helt klart et forbedringspotensiale i norsk helsevesen mht tidkrevende prosesser som papirarbeider medfører! -Øyvind Rø, RASP

Representanten for Villa Sult føler de gjør sitt for å møte behov umiddelbart, vel vitende om at spiseforstyrrelser preges av skiftende motivasjon for behandling, og at det er viktig å tilby hjelp umiddelbart når behovet ytres. Der har de opprettet et tilbud «rask respons» har til hensikt å være forebyggende for dypere utvikling av spiseforstyrrelser.

Vi er litt heldig stilt, som slipper unna det generelle, tidkrevende byråkrati! -Kari Graver, Villa Sult

Representanten fra Gaustad sier at systemet innad i Oslo stort sett fungerer godt, men er kjent med at kommunikasjon mellom BUP og DPS ikke alltid er særlig godt generelt i landet. Helle Elvebredd (Vindern DPS) skyter inn at de har meget god erfaring med samarbeide med skoler og helsesøstre i Oslo, der de tilbyr gruppesamtaler i skolene, og spesifikk opplæring og oppfølging av helsesøstrene.

Prioriterings veilederskrivet  var gjentatte ganger et tema under panelsamtalen, og spesielt hvordan man skulle vurdere vellykket behandling ble diskutert. Hvem skal tilbys hjelp? Og avslutter man behandling for tidlig? Er pasienten klar for å stå alene? Kriteriet i skrivet for hjelp er funksjons fall. Både panelsamtale-leder og psykologistudentene stilte spørsmålstegn ved hvordan man vurderte dette. Man kan fungere i enkelte deler av sin hverdag og liv, men mindre bra i andre deler. Øyvind Rø sier seg enig i at dette er et dårlig behandlingskriterie, og kommenterer også at veilederen fungerer dårlig mht å kunne tilby hjelp til de med overspisingslidelse (definert i DSM-5 diagnosekriteriene, men ikke enda i ICD-kriteriene som benyttes i helsetjenesten i Norge). Videre ble det kommentert – er somatiske tegn på tilfriskning fra en spiseforstyrrelse nok? Er det tilstrekkelig å nå en viss kroppsvekt, eller å opphøre overspising, restriksjoner eller kompenserende atferd (oppkast, avføringsmidler, overtrening m.m.)?  Mange som kontakter SPISFO sier at de opplevde et tomrom etter behandling, der ofte nye behandlingsbehov meldte seg: hvordan takler jeg angst nå som jeg ikke lenger skal bruke mat?

Representantene i panelet var enig i at man ideelt skulle tilby langtidsoppfølging, men som Kari Rød (Gaustad) kommenterte; vårt behandlingstilbud er over tre år. Det er ganske lenge, men vi vet at mange kan trenge 6-7 år. Representanten fra Vindern DPS forteller at de ikke har så lang tid som Gaustad kan tilby, men at de prøver tilby gruppe-samtaler i lengre tid i etterkant. Både Øyvind Rø (RASP) og Kari Graver (Villa Sult) skyter inn:

Men hva innebærer det egentlig å være frisk fra en spiseforstyrrelse?

Mange pasienter har en urealistisk forventning om hva det vil si å være frisk. Ofte fremstår de for oss som mer friske enn generelt i befolkningen, men de forventer kanskje at de skal være hevet over en hver tanke og følelse relatert til kropp, utseende, selvverdi? Det er jo normalt og friskt å også ha slike tanker!

-Du kan si det slik, at når du behandler noen for angst, er det ikke et mål at de aldri skal føle på frykt igjen. Slik må det også være med spiseforstyrrelser; du kan ikke bli friskere enn hva som er normalt. Det er normalt å noen ganger ønske noe annet enn det man har eller er! Kommenterte Kari Graver (Villa Sult).

Da tilhørerne i salen slapp til med spørsmål og kommentarer, var det mange som ønsket fortelle om sine erfaringer, og som ønsket svar på ubesvarte spørsmål. Eller som ønsket løfte fram utfordringer i eksisterende behandlingstilbud- blant annet utfordringen man møtte om man hadde flere behandlingsbehov. Hvor starter man? Hvem tør starte behandlingen, og kan man bli bra om man jobber med én ting om gangen?

Undertegnede stilte spørsmål om panelet ønsket seg en arena for bedre kommunikasjon mellom behandlingstilbud, ettersom slikt behov så ut til å fremkomme fra de erfaringer panelet presenterte. Noen spredte eksempler på hvordan de forsøkte gjøre dette i en ellers så travel hverdag ble fremstilt. Og ettersom panelet tidlig hadde ytret at pasientenes egne kronikker i riksdekkende medier er viktige for å løfte søkelyset på bedre behandlingstilbud, fikk de samme oppfordring tilbake.

Hva om dere som sitter til daglig i behandlingstilbudene og ser hvilke behov som ikke dekkes (det være seg tilstrekkelig stor tilbud til forespørsler, eller bedre kommunikasjon mellom institusjoner uten nødvendig tidkrevende byråkrati) samler krefter og sier fra til styrende krefter i «helsenorge»?

Forfatter: Therese Fostervold Mathisen

Ernæringsfysiolog, PhD kandidat ved Norges Idrettshøyskole. www.nihfakt.blogspot.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *