RASP inviterte til forskningsseminar for å presentere vesentlige endringer i nytt diagnostisk regelverk (ICD-11), og for å vise til forskningsaktiviteten på institusjonen.Vi var til stede!

Åpnet i 1855 som det første statlige sykehus i Norge for behandling av mennesker med alvorlige psykiske lidelser

Omgivelsene og bygningen på Gaustad er uten tvil karakteristiske og med en spesiell atmosfære; klokketårnet, murbygningene, kunstutsmykningene, eplehagen, den skjermede beliggenhet  – til tross for å ligge bare et stenkast fra universitetet, Rikshospitalet og Ring-3 rushtrafikken!

Professor Øyvind Rø åpner seminaret med en introduksjon til den medisinske og diagnostiske historien til spiseforstyrrelser. Han gir videre et kort resymé av utviklingen av retningslinjene for klinisk, diagnostisk evaluering som benyttes her i Norge; international classification of diseases (ICD), og de mer forskningsbaserte, tilsvarende retningslinjer; diagnostic and statistical manual of mental disorders (DSM).

ICD ble oppdatert i slutten av 2018, og forekommer nå i versjon ICD-11; men fortsatt benyttes forrige utgave fra 1993 her i Norge (ICD-10). Prof. Rø våget stipulere at ICD-11 trolig ikke blir aktuell å følge her i Norge før om en 5-8 års periode, basert på tidligere erfaring (ICD-10 tok 4 år å innføre i Norge).

Info: ILD, international classification of diseases; DSM, diagnostic and statistical manual of mental disorders; SPF, spiseforstyrrelser; AN, anorexia nervosa; BN, bulimia nervosa; BED, binge eating disorder (norsk; overspisingslidelse)

Professor Øyvind Rø

Prof. Rø fremholder at diagnoser er sentrale for å sikre viktige rettigheter og mulighet for korrekt kommunikasjon; slik som rett til behandling, mulighet for utforming av statistikk i bruk av helsetjenester, informasjon om prognoser, det forenkler kommunikasjon mellom klinikere og til pårørende og pasienten selv, samt at det gir bedre forskning og mulighet for replikasjon av studier.

 

DSM-5 ble i sin tid anklaget for å skape en «inflasjon av diagnoser», da den med sine diagnoseendringer i 2013 økte andelen som kvalifiserte for diagnoser. Feks medførte dette at total antallet med spiseforstyrrelser økte fra ~4% til ~8% (Prof Rø henviste til publikasjoner av Smink et al). Utfordringen med slike diagnoseendringer er balansen mellom fordelen av tidlig innsats, versus kampen om behandlingsrett og utgiftene den økte etterspørselen medfører for samfunnet. Hovedendringene DSM-5 presenterte for diagnosene spiseforstyrrelser var:

  • Flere diagnoser introduseres
  • Amenoré – og vektkriteriet for diagnosen anorexia nervosa opphørte
  • Introduksjon av diagnosen binge eating disorder (overspisingslidelse)
  • Hyppighet på overspising, som en del av diagnosekriteriene for bulimia nervosa og overspisingslidelse, ble redusert fra minst 2 til minst 1 gang per uke.
  • Varighet på sympomer for overspisingslidelse ble redusert fra 6 måneder til 3 måneder (tilsvarende varigheten for bulimia nervosa og anorexia nervosa)

Det må, med introduksjonen av endringer i ICD-11 i 2018, ikke akkurat kunne sies å være et særfenomen for DSM-5 å «skape inflasjon» av diagnoser, dersom man skal velge å se det fra et slikt perspektiv. For med endringene i 2018, gjøres kriteriene for spiseforstyrrelses diagnoser «lettere»:

  • Amenoré kriteriet fjernes, tidsaspektet for sykdomsvarighet fjernes, og vektkriteriet endres opp til 18.5 i BMI (samt at alvorligheten graderes i forhold til BMI, der BMI 14-18 karakteriseres som signifikant lav vekt, mens BMI <14 karakteriseres som alvorlig lav vekt)
  • Overspisingsfrekvens for diagnosene bulimia nervosa og overspisingslidelse reduseres til 1 gang per uke, og varighet kun siste måned (til forskjell fra DSM-5 som fortsatt holder på «siste 3 mnd»!)
  • Overspisingsepisoder som kan karakteriseres som subjektiv overspising (ikke en objektivt reell overspising, men en subjektivt opplevd overspising) medberegnes i diagnoseevalueringen

Behandle pasienten og ikke lidelsen!

– Prof. Rø refererer fritt den Hippokratiske ed

Flotte omgivelser på Gaustad hospital

Etter Prof. Rø sin introduksjon fulgte en rekke presentasjoner av pågående forskning hos RASP.

Først ut var Camilla Lindvall Dahlgren (PhD) som presenterte et produkt fra samarbeidet mellom RASP og Modum Bad; norsk validering av det forenklede diagnostiske intervjuet EDA-5. Det er funnet å matche eating disorder examination interview (EDE), som i dag brukes til diagnostiske intervju, med 87% i en amerikansk evalueringsstudie. Pågående evalueringsstudie i det norske samarbeidet ser ut til å kunne replikere denne presisjonen. Fordelen er et elektronisk skjema som mer enn halverer tiden det tar å stille en diagnose (ca 14 min å gjennomføre). Da instrumentet ikke favner om intensitet og frekvensen av misnøye med vekt og kropp, bør EDE-q suppleres.

Deborah Reas (PhD) fortsatte undervisningen ved å vise til sine funn etter undersøkelser blant helsepersonale og deres møte med behandling av spiseforstyrrelser. Hun viste til undersøkelser som viser at under 30% av de med bulimia nervosa mottar behandling i spesialisthelsetjenesten, og selv om det er en høyere andel; også en skuffende lav andel med anorexia nervosa, på 50%. At skam rundt lidelsen er hovedårsak til at pasienten selv ikke søker hjelp, er ofte trukket fram som sentral årsak til at mange lider i stillhet. Men at klinikere har et mangelfullt og tildels ensidig inntrykk av hva spiseforstyrrelser handler om, ble også trukket fram. Identifiseringen av spiseforstyrrelser «kun» som en anorektisk tilstand fremkom både under forelesningen på Gaustad, og fra resultater hun viste til fra NEDS-konferansen i Helsinki 2016. Dr.Reas spør forsamlingen om hvilket ord/begrep man først tenker på når hun sier «spiseforstyrrelser», og uttrykkene som fremkom under den dagsaktuelle undervisning, som ved NEDS, viste til begreper som unektelig mer direkte kan kobles til lidelsen anorexia nervosa enn til feks bulimia nervosa eller overspisingslidelse.

Fra galleriet i 2.etg og ned til foajéen

Fra en undersøkelse blant klinikere og forskere ved NEDS kongressene fremkommer det at majoriteten savner mer undervisning om spiseforstyrrelser gjennom sine studier. Prof. Rø var ikke snau om å påpeke, slik vi tidligere har referert om fra et tidligere arrangement, at medisinstudiene ved UiO kun tilbyr 45 min undervisning om spiseforstyrrelser – i et studieløp på totalt 6 år!

Line Wisting (PhD) presenterte funn fra sine studier av spiseforstyrrelser blant pasienter med diabetes, og presenterte en klinisk tilstand kalt «diabulimia» (se video under). Tilstanden er spesielt typisk blant personer med diabetes type 1 (diabetes-1 er forårsaket av autoimmun lidelse), og kan i seg selv provoseres fram i det typiske sykdomsforløpet:

  • i tiden før diabetes-tilstanden diagnostiseres (typisk 7-14 års alder) opplever individet et vekttap
  • rett etter diagnostisering og initiering av insulin-terapi, øker kroppsvekten betydelig
  • i snitt veier jenter med diabetes type-1 ca 7 kg mer enn friske, jevnaldrende
  • behandlingen av diabetes-1 har unektelig stort fokus på mat
  • å selv-seponere fra insulinmedisineringen («diabulimia») kan medføre et betydelig vekttap – en praksis som er funnet blant 30-40% av de med diabetes-1. Følgene av slik praksis er økt risiko for alvorlige senkomplikasjoner (hjerte-kar lidelser, blindhet, nyreskader, amputasjoner).

Det ble også løftet fram at spiseforstyrrelser også er hyppig funnet blant pasienter med diabetes type 2 (diabetes-2 er oftest fremprovosert av livsstil), med en forekomst på rundt 40% (oftest night-eatig-syndrom og overspisingslidelse).

Kristin Stedal (PhD) (styremedlem i NSFSF!) holdt et engasjerende innlegg om en ny, intensiv behandlingsmetode i poliklinisk regi, som hun har tatt med seg til RASP fra Chicago. Behandlingen løper over 5 påfølgende ukedager, og involverer pasient og selvvalgt nær pårørende. Tilbakemeldingene fra både pårørende og pasienter er slående positive, og tross ressurskrevende innsats, fremstår behandlingen som et lovende kombinasjonstiltak til foreliggende behandlingstilnærming. Metoden, Temperamentbasert terapi med støtte (TBT-s), baserer seg på en nevrobiologisk forståelsesramme, der pasientens personlighetstrekk brukes som en styrke og noe å spille på under behandling, framfor noe å kue.

A treat to the trait!

Kristin Stedal forteller med stor iver!

Terapien baserer seg på et fullspekket program over 8 timer per dag i totalt 5 dager, og innebærer en meget detaljert og signert kontrakt, der pårørende og pasient definerer klare arbeidsmål og roller. Dette er vist å lette samarbeidet på hjemmebane, og engasjere pasienten mer i tilfriskningen.

Avslutningsvis viste psykologspesialist og enhetsleder Ruth Lindefjel RASP sitt eget kvalitetsprosjekt om forekomst av tvangsinnleggelser og behandling, og disses tilknytning til behandlingsutfall. Statistikken viste til en svak økning i antallet tvangsinnleggelser (spesielt etter 2015), men det ble også påpekt at det alltid vil være en klinisk evaluering om hvordan man definerer innleggelsen formelt. Pasienten kan legges inn frivillig, men ikke alltid vil man som kliniker evaluere tilstanden til pasienten som stabil nok eller tilstrekkelig, til at klinikeren kan klassifisere innleggelsen som frivillig.

Pause i seminarsalen